StoppDLD.no – stopp datalagringsdirektivet –  var en norsk nettbasert kampanje opprettet for å mobilisere motstand mot implementeringen av EUs datalagringsdirektiv i Norge. Direktivet, som opprinnelig ble vedtatt av EU for å hjelpe til med etterforskning av kriminalitet ved å kreve lagring av tele- og datakommunikasjonsdata, møtte bred motstand på grunn av bekymringer for inngrep i personvernet.

Nettstedet fungerte som en sentral hub for informasjonsspredning, organisering av protester, og som en plattform for å samle underskrifter mot direktivet. Gjennom opplysningsarbeid og samarbeid med ulike organisasjoner og politiske grupper, spilte StoppDLD.no en nøkkelrolle i debatten om personvern og overvåkning i Norge.

Initiativet reflekterte en bred folkelig skepsis mot overvåkning og en dypere bekymring for hvordan teknologi kan brukes til å inngripe i enkeltpersoners liv uten deres samtykke. StoppDLD.no bidro til å forme den offentlige samtalen om balansen mellom sikkerhet og personvern i en digital tidsalder.

Om Datalagringsdirektivet

Datalagringsdirektivet (DLD) ble vedtatt av EU den 15. mars 2006 og pålegger medlemslandene å lagre omfattende trafikk- og lokaliseringsdata fra innbyggernes bruk av telefoner og internett. Dette inkluderer detaljert informasjon om kommunikasjonens natur: hvem som kommuniserer med hvem, hvor kommunikasjonen foregår fra, når den finner sted, og hvordan den utføres.

Formål med DLD

Direktivets hovedformål er å gi politi- og påtalemyndigheter et verktøy for å bekjempe alvorlig kriminalitet effektivt. Hvert deltakende land har autonomi til å bestemme hvem som skal ha tilgang til de lagrede dataene og hvor lenge dataene skal oppbevares, innenfor en ramme på 6 til 24 måneder.

Forståelse av DLDs konsekvenser

For å forstå konsekvensene av DLD kan man forestille seg en kontrollør som overvåker og noterer alle dine telefon- og internetthandlinger, en prosess som i prinsippet ligner overvåkning med gammeldags teknologi, men som nå utføres med moderne, usynlige digitale metoder.

Mens mange kan være kjent med de alvorlige konsekvensene av overdreven bruk av online tjenester som e-post og sosiale medier, er det også verdt å nevne at selv tilsynelatende uskyldige aktiviteter som å motta casinobonuser kan bli overvåket under direktiver som Datalagringsdirektivet.

DLD i Norge

I Norge er implementeringen av DLD EØS-relevant og krever behandling i Stortinget. Partier som Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet, KrF, og Venstre har uttrykt motstand mot å innlemme direktivet i norsk lov. Det er ventet at en endelig avgjørelse i saken vil bli tatt høsten 2010. For å oppnå flertall trengs det støtte fra Ap og/eller Høyre.

Hva skiller DLD fra dagens praksis?

En viktig forskjell mellom dagens praksis og det som vil bli realiteten med DLD, er overgangen fra en sletteplikt til en lagringsplikt. Mens dagens regler tillater lagring av nødvendige trafikkdata for gjennomføring og fakturering av tjenester i opptil fem måneder for telefoni og tre uker for internettbruk, vil DLD utvide denne perioden betydelig.

Artikkel 5 i DLD

Artikkel 5 i direktivet definerer spesifikt hvilke data som skal lagres, illustrert gjennom et skjema som også har vært gjenstand for vurdering av Datatilsynet og Post- og teletilsynet.

StoppDLD.no ble opprettet som en reaksjon på disse inngripende tiltakene, og har som mål å informere og mobilisere norsk offentlighet mot implementeringen av et direktiv mange ser på som en alvorlig trussel mot personvernet.

Hovedinnlegg av Jon Wessel-Aas

Jon Wessel-Aas, en advokat tilknyttet Den internasjonale juristkommisjonens norske avdeling, holdt et viktig innlegg under stiftelsesmøtet til «Stopp Datalagringsdirektivet» den 3. november 2009. Møtet fant sted i Fritt Ords lokaler og samlet representanter fra flere politiske partier, samt eksperter fra forskjellige fagfelt. Målet var å diskutere datalagringsdirektivet (DLD) og dets potensielle effekter på det norske samfunnet.

Om skorpionen som ikke kan forventes å fornekte sin natur

Wessel-Aas valgte en unik tilnærming til sin presentasjon, ved å fokusere mer på de overordnede juridiske og samfunnsmessige spørsmålene knyttet til DLD, fremfor å gå inn på de tekniske detaljene. Han brukte metaforen om skorpionen og vannbøffelen for å illustrere hvordan staten, av natur, har en tendens til å søke kontroll over sine borgere, ofte under påskudd av sikkerhet og forvaltning.

Sentrale poeng fra innlegget

Wessel-Aas argumenterte kraftfullt for at DLD representerer et paradigmeskifte fra et reaktivt til et preaktivt prinsipp i kriminalitetsbekjempelse. Dette innebærer en overgang fra en modell der individer antas uskyldige til det motsatte er bevist, til en hvor alle betraktes som potensielle forbrytere. Slike endringer, hevdet han, utfordrer grunnleggende prinsipper i et liberalt demokrati, som retten til privatliv og uskyldspresumsjonen.

Wessel-Aas fremhevet også at ingen overbevisende bevis foreligger for at massiv overvåkning gjennom DLD faktisk fører til mer effektiv kriminalitetsbekjempelse. Han påpekte videre at både Norges egen Personvernkommisjon og Datatilsyn har anbefalt mot implementering av direktivet, et syn delt av juridiske eksperter og datatilsynsorganer over hele Europa.

Avsluttende betraktninger

Mot slutten av sitt innlegg reflekterte Wessel-Aas over den potensielle risikoen for at demokratiet kunne undergraves i forsøket på å eliminere risiko for alvorlig kriminalitet. Han advarte mot å regulere samfunnet så strengt at det truer selve fundamentene for frihet og åpenhet som demokratiet hviler på.

Innlegget fra Jon Wessel-Aas var en viktig påminnelse om nødvendigheten av å balansere sikkerhetstiltak med opprettholdelsen av grunnleggende menneskerettigheter og friheter, og det spilte en sentral rolle i diskusjonen om stopp datalagringsdirektivet i Norge.